Norsk - Tysk Ordbok

Begge er riktige. Den originale er norskere.

Jeg viser til artikkelen under.

http://grammatikk.com/pdf/DetSetninger.pdf

"Ny informasjon står vanligvis ikke først i setninger på norsk. Derfor er det ikke så bra å
starte en setning med et substatntiv i ubestmt form. Vi bruker heller konstruksjonen "Det er.."
for flytte informasjonen litt lenger ut i setningen..."
Sunn ernæring er viktig > Det er viktig med sunn ernæring.

Danke für eure prima Hilfe!

Es gibt utspørring und rundspørring, aber als Einzelwort? Zusammenhang?

IT-Sprache….

Das dürfte dann "query" sein, also Abfrage, Suchanfrage.

vurdering passt!

Evaluering eher nicht.

Produktanmeldelse? Kritikk? Omtale?

Ehlerdings haddde fått tilslaget på kjøp av de 110.000 boligene for jernbanetilsatte som staten
haddde lagt ut på makedet for salg. Derfor oppstod det også her mistanke om innvirkning på
salgsavgjørelsen.

Mange takk! Må det nødvendigvis være dobbelbestemt form av boligene? Hva er forskjellen på ansatte
og tilsatte? Oppsto er selvsagt mye bedre. Vet ikke hvor jeg har dette "det står mistanke om at"
fra. Det er antakelig grådig feil. Men ellers virker det jo som om forsøket mitt i det minste ikke
var forferdelig dårlig da? Selv om det ikke er helt riktig.

Mellom ansatte og tilsatte er det ingen forskjell, skjønt ansatte nok brukes hyppigere.

Når det gjelder bruken av dobbel kontra enkel bestemmelse, så er dette et stilistisk spørsmål. I vanlig språkbruk blir dobbelt
bestemmelse vanligere og vanligere. I dag brukes enkel bestemmelse mest i faste, formelle uttrykk eller i akademiske tekster
med spesielt presisjonsnivå. I en sammenheng som er det naturligst og vanligst med "de 110.000 boligene".

Det er en liten feil i den ellers utmerkede oversettelsen som 09:55 gir. Familienavn bøyes på norsk vanligvis ikke i flertall, annet
enn i uformelle, ofte spøkefulle sammenheger: "Vi Løvenskiolder har alltid hatt kraftig hår", eller "Ekebergene er kjent for sin
kraftige hårvekst". Nå og da møter man også genitivs-s: "Kroghs (familien Krogh) er populære i nabolaget". Her er det tale om
familien Ehlerding – uten s. I denne sammenhengen ville man sagt: "Familien Ehlerding hadde fått tilslaget..." osv.

Det er bra at Mestermann problematiserer formuleringen »Ehlenbergs». Jeg var i tvil om jeg
skulle skrive «Firma Ehlenberg», siden det var tale om 110.000 boliger. Men jeg hadde ikke nok
kunnskap om bakgrunnen. Det ble til at jeg skrev «Ehlenbers» med genitiv-s i betydningen
familien Ehlenberg. Jeg er enig i at "Familien Ehlerding" er den beste oversettelsen. -Ellers
kunne det vært interessant å vite mer om hvordan formuleringen «Die Ehlenbergs» blir brukt på
tysk.

1. 9:55

Mange takk, dere to.
Jeg synes jeg også hadde fortjent et lite ros for mitt forsøk å oversette teksten! Den var jo ikke
så hakkende gale. Om den korrekte "oversettelsen" av familjenavnet brydde jeg meg ikke så veldig.
Derfor såg jeg ikke at også frembyr på utfordringer. Ellers er jo bare den derre "til salg" direkte
feil.
Hva mener du, 19:55, med "hvordan" formulering blir brukt? Altså det betegnes jo fru og herr
Ehlerdings hhv. ekteparet Ehlerdings -? Vitsen med utsagnet er jo de to enkeltpersoner fikk lov til
å kjøpe disse 110.000 boligene. Sikkert til en meget rimelig pris. De donerte jo disse grovt 100
millioner NOK til regjeringspartiet. Da kan man vel forvente en rimelig pris?

@19:55 Mente du kanskje bakgrunnen av det språklige spørsmålet?
Du finner noe om den her: https://de.m.wikipedia.org/wiki/CDU-Spendenaff%C3%A4re

Det var et språklig sørsmål. "Die Ehlerdings" betyr altså» ekteparet Ehlerdings» i denne
konteksten. Jeg ser på nettet at det også er mennesker som heter Ehlerdig uten s på slutten. Er
det på tysk vanlig å sette bestemt artikkel "die" foran et egennavn for å markere at det dreier
seg om en familie?

Ja, das wird man wohl sagen können.

Wenn du es ausformulieren willst, wäre vielleicht folgendes möglich:

Med et sunt fôr holder du hunden din frisk.
Et sunt fôr holder hunden din frisk.

Hoffe das ist sprachlich korrekt....

Et godt fôr holder hunden din frisk.

meine Handytastatur kann das Zeichen auf dem o von for nicht machen

Das "ô" liegt bei meiner Handytastatur da, wo auch das "ø" zu finden ist: Wenn
ich etwas länger auf den Buchstaben "o" klicke, öffnet sich ein Menü mit allen
möglichen o-Sonderzeichen. Dann muss ich das "ô" nur noch mit dem Cursor ansteuern.
Vielleicht ist das bei deiner Tastatur ja auch so. Falls nicht, könntest du noch
versuchen, ob das "ô" sozusagen über dem "ö" liegt.

Gruß
Birgit

Danke für eure Hilfe!

@ Birgit: Lieben Dank für den Tipp! Ich habe das ô jetzt auf meiner Telefontastatur gefunden :)

Omsetning ut av merverdiavgiftsområdet, er fritatt for merverdiavgift.

Ut av :Utenfor

Levering til utenfor merverdiavgiftsområdet er fritatt for merverdiavgift
(außergemeinschaftlich: damit ist wohl EU/EØS gemeint. Dann geht auch ... utenfor EØS er ...)

Ein paar Besispiele :
Han lovet fanden sin sjel for et liv i luksus.
Han selger sin sjel til fanden for et liv i luksus.
Han var like ivrig til å oppnå status som fanden er på
jakt etter sjeler.

Hvorfor skriver du "Varfør" når resten av setningen står på norsk?

Risikera og just er da vel også svenske ord? Jeg kan ikke flere svenske ord enn som så og jeg
blandet fordi innlegget handler om fellesskap og forskjeller på norsk og svensk.

Jeg vet ikke om du vil få med deg alle på at "just" og "risikera" er særegne svenske ord.

”ett roligt ställe” - en gammel vits. De fleste nordmenn vet at svensk "rolig" betyr morsom.

Gibt es nicht ähnliche Witze auch mit dem Wort "tull"? Ganz zu schweigen von
"polis"...

Gruß
Birgit

Mange takk, 08:54! Jeg visste ikke at rolig betød morsom på svensk! Men for å være ærlig så sliter
jeg litt med vitsen uansett. For jeg ville jo ikke kjørt en til en kirkegård hvis den ønsket seg et
rolig sted! Er det ikke svenskene som sier "ta det lungt" istedenfor "ta det rolig", "ta det med ro"
?

Og hva med er det med denne anledningen? Tull er vel toll? Men polis da? Det er jo politi på
norsk...?

Tull kan av en nordmann forstås som tøys (Unsinn)
Polis kan forstås som pol-is (Poleis)
norsk anledning = Gelegenheit, svensk anledning = Grund
Wenn du gefragt wirst: "kommst du zu meinem Geburtstag"
und antwortest: "dazu habe ich keinen Grund",
ist die Freundschaft in Gefahr.

På kirkegårdene hersker det fred og stillhet. Mange mennesker tar seg en tur dit for å finne ro
og rekreasjon.

*Mange mennesker. Bedre: Det fins mennesker som...
10:39

Du får vente til noen helnorske svarer. Men stakkel kunne du sikkert sagt...

Nei, "stakkel" er dansk. Men med "stakkars" finnes det mange muligheter. (Skjønt ingen med pølse, det er nok en særtysk
variant).

Stakkars fyr, stakkars mann, stakkars liten, stakkars fyr, stakkars jævel, stakkars skrott, ... og mange, mange fler. Det kommer
helt an på hvem eller hva det er synd på.

Ja, begrepet er særtysk.

Stakkars jævel oder skrott - ja, det passer bra når man synes synd på noen. Men hva sir man når man
forakter noen, altså oversettelse til "armseliges Würstchen"? Kan man si ussel skrott? (skjønt jeg
ikke vet hva skrott her betyr)

Skrott = armer Schlucker - fant begrepet i ordboka.

Men det gjenstår den foraktfulle betegnelsen til f. e. feiging som blåser seg opp e. l.

en overlegen stymper

Ja, det kunne passe bra.

Tusen takk for alle svar!

Fortsatt god påske!

Stakkel står jo i NAOB :-(.

norsk: foreldet; dansk: i bruk

Ja, det gjør det. Men hvis du ser litt nøyere etter, så står det for etymologiens del: dansk form, og i eksemplene på bruken:
foreldet.

Norge og Danmark har en gang hatt samme skriftspråk, og de to skriftspråkene, dansk og bokmål/riksmål, ligner fremdeles
på hverandre. Men de er ikke lenger samme språk. De har utviklet seg i forskjellig retning. En rekke ord som fremdeles var i
flittig bruk i Norge for 100 eller 150 år siden, brukes ikke lenger hos oss eller er erstattet av særnorske ord. Men de kan
fremdeles godt tenkes å være i bruk på dansk. Et slikt ord er stakkel (stakkar), andre danske ord er flyve (fly, men har overlevd
i flyvende), bjerg (berg, fjell), halvfems (nitti), egern (ekorn), hvornår (når), abild (epletre), birk (bjerk, bjørk) osv.

I en så omfattende ordbok som NAOB vil du også finne alle de ordene som tidligere tiders norske forfattere og skribenter
brukte, men som nå regnes som danske eller foreldet. Også i andre lands store ordbøker, som f.eks. Duden, finner du ord som
er gått ut av bruk, men som du kan støte på i eldre tekster. Skriftspråket og forfatternes verk er jo fortidens overlevering til
oss, derfor må en ordbok også inneholde de gamle ordene. De er da angitt som foreldet, eller sjelden, eller dansk form.
(Andre markeringer ordboken opererer med er variant, muntlig, dialektalt, litterært osv.)

Når det gjelder "stakkel", så er det yngste belegget på faktisk bruk som NAOB har, fra 1923: "... den lille stakkel". Det kan
man fint skrive på dansk den dag i dag, men altså ikke lenger på norsk. Det er derfor ordet angis som "foreldet". For øvrig
vises brukeren til oppslagsordet stakkar, som er det vi bruker i dag. Oppslaget for genitivsformen "stakkels" har ett belegg fra
Bjørnsons fortellinger (1907) og ett fra Amalie Skram (før 1905), men viser ellers videre til oppslagsordet stakkars.

Å avgjøre når en form må regnes for å være endelig foreldet, er ikke helt enkelt. Selv om den offisielle rettskrivningen tilsier at
et ord er foreldet, kan det godt tenkes at det lever friskt videre i sin gamle staveform. Eksempler på dette er "sne" og "syd",
som ikke har vært offisielle former på norsk iallfall de siste 60 år, men som fremdeles er i levende og hyppig bruk. Ord som
"sprog" og "efter", derimot, er antagelig i dag på vei til å bli helt foreldet, de brukes sjeldnere og sjeldnere – men de var i
vanlig bruk så sent som på 1980-tallet.

Redaksjonen i NAOB opererer med et pragmatisk prinsipp og regner ikke "sne" og "syd" som foreldet, men viser til at de ikke
lenger er offisiell rettskrivning. Det er mye lettere å avgjøre slikt i dag, siden mye av det samlede, norske tekstkorpus – både
fortidens og nåtidens – er digitalisert og søkbart. Man kan altså følge frekvensen av forekomsten av et ord temmelig nøyaktig.
Når et ord som "stakkel" betegnes som foreldet, kan du være sikker på at det ikke har forekommet på lenge. Det er heller ikke
offisiell rettskrivning. Det er derfor ikke brukelig lenger.

Jeg har aldri sett på et foreldet ord på tysk som ikke brukbart lenger. Også i den tyske Duden står
det jo veraltete ord som for eksempel: https://www.duden.de/rechtschreibung/Oheim

Men det ville aldri falt meg in å anse bruken av disse ordene som rett og slett feil. Det er jo
derfor de fremdeles står i duden fordi at de til stadig kan brukes? Sånn ville jeg tolket det.

Ifølge Duden betyr "veraltet" noe som gammelsdags: https://www.duden.de/rechtschreibung/veraltet

Men det at noe er gammeldags betyr jo ikke at det gått ut på dato og ikke skal brukes lenger - ?

her: https://ze.tt/alte-woerter-bedeutung-veraltet-duden-sprache/ oppfordres det tilmed å benytte
seg av sånne gammeldagse ord for å bevare dem fra å svinne hen for godt.

At et ord den dag i dag ikke er hyppig brukt må vel ikke være en grunn for å droppe det ordet
fullstendig? Ta for eksempel ordet sadelfast som jeg er så glad i å bruke. Det er et gammelt norsk
moteord, brukt av de fremmeste norske forfatterne, som i dag nesten ikke brukes lenger.

Likevel kan du vel ikke si at det ville vært feil å benytte seg av det -
https://www.naob.no/ordbok/sadelfast ?

Jeg synes synd på de ordene som bare forsvinner. Og så er det ofte ikke engang noe annet tilsvarende
man kunne brukt. Hva skulle man brukt som synonym for sadelfast?

Så er det jo slik at mange ord kan komme igjen også. Bare la EN avholdt, forgudet skuespiller som
han der pene i skam (så ikke serien selvsagt, men enkelte bilder av serien) bruke ordet "stakkel" i
en serie en eneste gang - og vips ville det vært fulminant tilbake.

Men jeg innser at det var feil av meg å foreslå ordet "stakkel" overfor Bimse.

Skal man benytte seg av gamle utrykk burde man nok ellers virke nokså suveren i språket. Ellers kan
det fort virket morsomt og artig. Kunstig og på en komisk måte jålete tilmed.

Kanskje det er annerledes med foreldete norske ord enn det er med veraltete tyske ord. Eller så
kan det jo også være slik at det også på tysk blir anstrøket som feil om man benyttet seg av et
veraltet ord - ? Men en sånn regel har jeg aldri støtt på. Det får da Germanistene i forumet avgjøre.

Situasjonen er annerledes på norsk enn på tysk. Vår språkutvikling har i de siste 200 år vært styrt av helt andre
omstendigheter og i et annet tempo. Poenget her er at stakkel ikke lenger er et norsk ord. Det er i dag utelukkende i bruk på
dansk. Hvis du skriver "stakkel", fremstår du som en som ikke kan norsk.

Forsåvidt som foreldede former fremdeles lever i eldre litteratur og fremdeles kan forstås, er de jo ikke borte fra språket. Å
anvende dem i dag er imidlertid en stilistisk utfordring. Det vil veldig fort komme til å se pompøst ut. De beste stilistene blant
dikterne kan gjøre det, men bare når det er et poeng i teksten å bruke en arkaisk form, eller som ironi.

Uttrykket sadelfast er et eksempel på et ord som svært sjelden brukes i dag, selv om det er fullt forståelig. I dag sier vi ikke
om en person at han eller hun er sadelfast, men at vedkommende sitter støtt eller fast i salen (evt. sadelen). Det vil fort komme
til å se merkelig ut å bruke "sadelfast". Det virker i dag som en direkte oversettelse fra tysk – og det var da også ordet
opprinnelig, fra sattelfest.

Ok, om det er sånn den norske språkvitenskapen ser på det må man jo bare avstå fra å bruke ord som
er merket som foreldet.

Jeg synes fortsatt at det er litt synd og rart. For det virker som om man gjerne ville utsortere det
som ikke er ekte, opprinnelig norsk, om man var opptatt av å levere ord overtatt fra et annet språk
til norsk tilbake igjen.

Et opprinnelig fremmed ord som er blitt innlemmet i det norske ordforrådet er - som jeg personlig
ser det - et norsk ord. det kan man ikke returnere eller forkaste som en gammel hat.

Skulle man begynt med å utsortere ord fra fremmede land på alvor ville det kanskje ikke vært mye
igjen i det norske ordforrådet. Bergenserne måtte da i fravær av paraplyer beskytte seg mot regn med
regnskjermer og (automo)bil(is) ble det nå i hvert ikke noe av. Men også Nachspiel måtte man gitt
avkall på og man kunne heller ikke gitt litt schwung på de tingene som hadde kjørt seg fast. Og
dette er jo bare spissen på isb(j)erget.

Men sånn er det bare. Ingen foreldete ord altså fra nå av...

Du har ikke skjønt det. «Stakkel» er ikke et norsk ord.

Personlig liker jeg at man tar vare på eldre ord og uttrykksmåter, og forsøker å bruke dem aktivt. Det gjør språket rikere og
mer levende.

Men det er forskjell på dette og på å bruke f.eks. svenske eller danske ord der vi nå har norske. Moderne norsk – både bokmål
og nynorsk – er oppstått relativt sent i landets historie. Først etter ca 1820 kan man tale om et skriftspråk som begynner å bli
forskjellig fra dansk skriftspråk. Mye av nasjonens selvstendighetsdannelse i det 19. århundre handlet nettopp om dette: At
norsk skulle bli et eget språk. Det skulle være undervisningsspråk, kirkespråk, teaterspråk og litteraturspråk. Den første, helt
norske bibeloversettelse kom så sent som i 1904 (på riksmål) – til da hadde man nøyet seg med tilpassede, danske
oversettelser. Den første nynorske oversettelsen kom ikke før i 1921.

Mye av norsk språkutvikling handler således om avgrensninger mot dansk. I flertallsspråket, riksmål/bokmål, dreide dette seg
fra tidlig av om å innføre norske avløserord for danske ord, og å bruke en norsk ordstilling og typisk norske vendinger i skrift
og tale. Landsmål/nynorsk representerte en langt mer radikal avgrensning mot dansk, basert på endel av dialektene, men
også en avgrensning mot det danskpåvirkede språket som tradisjonelt ble skrevet og talt i byene. Man ville lage en egen,
ny norsk.

Norsk språksituasjon i dag er preget av at språkutviklingen de siste 200 år har gått hurtig, den har vært full av konflikter, men
er dermed også av kompromisser.

I alle leire er man enig om at norsk er et eget språk, og at skillet mot dansk er et vesentlig kjennetegn ved dette språket. Det
vil si at der dansk har ord som "stakkel", "kostald", "birk" og "mose" bruker vi på norsk stakkar, fjøs, bjørk/bjerk og myr. Hvis
vi tar det danske ordet "stakkel", som tidligere ble brukt også i norsk skrift, ser vi at det opprinnelig er det samme ordet som
stakkar. Begge ord kommer fra norrønt stafkarl, og betegner en (gammel, syk) mann eller en tigger som går med stav – en
stavkar. Altså en det er synd på.

På dansk ble "stafkarl" for lenge siden til "stakkel". I den formen ble det også brukt i det felles dansk-norske skriftspråket og
sikkert også stundom i norsk tale, påvirket av skriftspråket. Men på norsk sa man vanligvis ikke "stakkel", man hadde et helt
eget ord, skjønt avledet av den samme roten "stafkarl", nemlig stakkar. Derfor heter det ikke lenger "stakkel" i noe norsk mål,
men stakkar. Ikke fordi "stakkel" er gammelt, men fordi det er dansk. Det er det samme ordet og betyr det samme, men på
norsk må det hete stakkar.

Det skal innrømmes at det finnes en lang rekke ord der man egentlig ikke kunne si om det ene var "norskere" enn det andre,
og der det likevel har skjedd en erstatning ved at man har foretrukket én form. Et slikt ord er øy, der dansk har "ø". Mange
steder i landet brukte man imidlertid formen ø, noe som synes i stedsnavn som Tromsø, Bodø, Vardø, Hisø osv. I dialekter
sørpå brukes fremdeles ofte "ø". Det er et vakkert ord, bestående av bare én vokal. På en måte er selve bokstaven Ø et bilde
av situasjonen: En rund holme ute i havgapet, og tvers over den går det en sti. Imidlertid er det et kjennetegn at
norsk har diftonger der dansk ikke har det: en dansk ged het kunne på norsk lenge hete både gjet og geit, men heter nå bare
geit. Gaten i Oslo som heter Geitmyrsveien blir av eldre folk som er vokst opp i strøket kalt for "Gjetemyrsveien". Slik ble det
også med øen, som nå er bortfalt helt i offisiell rettskrivning, sammen med gjeten. Heller ikke i riksmålsrettskrivningen, som
har beholdt en gruppe slike ord, er ø lenger tillatt form.

Dette kan man godt kalle et tap, spesielt fordi "ø" hele tiden dukker opp omkring oss, i navn på øyer og personer (Tromsø,
Lerø), samt i litteratur og populærkultur. For eksempel heter Oslos kjenteste sommersang "Det hender så mangt på
Hovedøen". Mange folk i Oslo – selv yngre – sier "Hovedø'n" eller "Bygdø" uten å tenke over det. Allikevel ville det virke
veldig sært og spesielt i dag å skrive "ø" i stedet for "øy". Og det er altså ikke lenger gjeldende rettskrivning i noen
rettskrivningsnorm.

Her i forumet må vi imidlertid holde oss til det som er gjeldende norm, men gjerne gjøre oppmerksom på at det noen ganger
finnes flere gyldige eller mulige varianter, som bjørk og bjerk, sør og syd. Men stakkel er altså ikke en slik variant.

Hisø er ikke lenger et stedsnavn i Arendal kommune. Denne øya heter i dag Hisøy. Det er ingen
steder som heter Hisø på YR.

Det er jo nettopp poenget, 22:38.

Skjønner. Ordet stakkel har altså ikke bare blitt dumpet i glemmeboken som "dansk", men blitt byttet
ut med ordet stakkar. Stakkel er en foreldet form for stakkar. Ville man brukt ordet i dag kunne man
likegodt også sagt stavkar - et ord ingen ville skjønt.
Ja, da er det bare sånn det er. Etter mine begrep burde de nesten gjort det litt tydeligere i NAOB
slik at man kunne skilt bedre på blot gammeldagse, foreldete norske ord og sånne ord som ble "tatt
av dage" helt bevist - enten ved å bli erstattet av en annen variant av samme ord (stakkel - stakkar
) eller ved et helt annet ord. Jeg tviler også nesten litt på at enhver "dansk-norsk" form av et
norsk ord er oppført i ordboken. Eksempelvis forekommer jo ordet "ø" i betydning av øy ikke lenger i
NAOB.
For oss brukere er det vel enklest å gi avkall på ord som er stemplet som foreldet helt. Siden vi
ikke vet om det handler seg om "gammeldags-foreldet" eller "tatt-ut-foreldet".
Atter mange takk for den utførlige forklaringen.

Ø forekommer i NAOB, du må slå opp på øy. Og du har stadig ikke forstått det. Stakkel er ikke en foreldet form for stakkar.
Stakkel er dansk, stakkar er norsk. Prøv å lese det jeg skriver, da.

Jeg forstår poenget, og det er et godt poeng. Men man kan få inntrykk av at navnet Hisø fremdeles
blir brukt når navnet settes opp på lik linje med Tromsø, Bodø og Vardø - navn som fremdeles er
i bruk.

@08:20
"det handler seg om"
du blander "det dreier seg om" og "det handler om".

1. 8:20 oversetter "Es handelt sich um.." direkte. Som 12.19 påpeker, blir det feil.

Mange takk for rettelsen angjeldende det å handle om.

Ellers er det jo ikke sant at jeg ikke har forstått det.

"Stakkel" og "stakkar" ble i en lengre (flere hundre år varende) fase av Norges historie brukt
samtidig ved siden av herandre - i Norge og av nordmenn.

Herav ble "stakkar" fortrinnsvis brukt på landet, fortrinnsvis Vestlandet, og av det vanlige folket,
mens "stakkel" var den dannete, og dansk-pregete, kulturelle elitens måte å ordlegge seg på.

I en tid av nasjonal samling, romantikk, fornyelse, iver, der man var opptatt av å bygge opp en
selvstendig, særegen, atskilt, formentlig "ekte" og "opprinnelig" norsk identitet ble det ene ordet
- "stakkel" - som mistentektes for å være en "unorsk", dvs. dansk, forvrengning av det norske ordet
forkastet og det andre ordet - "stakkar" - bestemt til å være den fremtidig riktige norske variant.

Jeg skjønner at man også kunne forenklende sagt: den danske variant av ordet ble dumpet til fordel
for den norske variant. Det er sånn man oppfattet det i nasjonalromantikken. Det er sånn man kan se
på det.

Men det finnes også en annen måte å se på det. Om et ord i aldri så mange århundrer blir brukt av
store og toneangivende, innfødte deler av befolkningen i et bestemt land så må man i hvert fall for
denne tiden anse det ordet som en del av dets landets ordforråd -? Om man spurte den berømte norske
forfatteren Wergeland eksempelvis om sin bruk av ordet "stakkel" i sine romaner ville vel Wergeland
som nordmann ikke betegnet ordet som unorsk eller dansk -?

Sånn sett kan vel også se på ordet stakkel som en foreldet norsk variant av ordet - måtte det aldri
så mye også være den danske variant som hadde sneket seg inn i den norske befolkningen direkte fra
Kjøbenhavn. At man kan se sånn på det indikeres jo etter mine begrep også av at både NAOB og
Mestermann betegnet ordet uttrykkelig for "foreldet". Noe som også opprinnelig ledet meg på
villsporet å tro at ordet bare var litt gammeldags. Da kan man vel ikke bebreide meg for å gjenta
nøyaktig samme omtale åren?

Men egentlig er alt dette nærmest litt flisespikkeri. Det avgjørende er jo ikke om man betegner
ordet for "dansk" eller "foreldet", men at det går klart frem av NAOB at ordet ikke er brukendes på
moderne norsk i dag. Dette fremgår hverken av betegnelsen som "foreldet" eller at ordet under
etymologi betegnes som (opprinnelig) dansk. Det finnes mange "norske" ord i dag som ikke er
(opprinnelig) norske men som brukes som norske med største selvfølge. Jeg går ut fra at dette
gjelder også for mange danske ord - trass i den store ryddeaksjonen i det forforrige århundre - ?

For min del kan ordet gjerne betegnes som dansk og ikke bare foreldet. Ja, jeg skulle sågar
foretrukket det. For da ville det vel blitt enda klarere. Men i så fall skulle det stått et sted i
NAOB. Her er det intet klart skillemerke.

Du må gjerne fortsette å kverulere på dette, men dette gidder jeg ikke bruke så mye som en halv kalori på. Enten skjønner du
det, eller du skjønner det ikke.

Av henne kan du lære alt om hest.

Hvis du vil betone hvem man kan lære mest av, ville jeg skrevet nøyaktig det samme som 15:05: Av henne kan du lære alt om
hest.

Vielen Dank + god påske

sol/Sonne + vegg/Wand = Sonnenwand (eine Wand auf der Sonnenseite)

Aber was ist eine Sonnenwand?

Steht doch da in Klammern.
Sieh dir diese Bilder an, dann bekommst du einen Eindruck von solvegg:
https://www.google.com/search?q=solvegg&client=firefox-b-d&source=lnms&a...

https://www.skiforeningen.no/marka/bilder/?id=26846

Nicht zu verwechseln mit Solveg ;-)

Daaaaaanke euch

Første setning er riktig ordstilling.

Den siste setningen tolker jeg ikke som perfekt, men som et utvidet partisipp:
R. har ikke Budget [som er] avsatt til dette formålet.

Nettopp! Mange takk!

Ordstillingen i den første setningen følger det vanlige setningsskjemaet for helsetninger i
norsk. Se http://jobbnorsk.no/?page_id=830

I den siste setningen er det direkete objektet "budget" plassert foran partisippet "avsatt".
Denne måten å uttrykke seg på er ikke i samsvar med det norske setningsskjemaet. "Budget" er
dessuten dansk skrivemåte. Det hadde vært oppklarende å vite hvilken kontekst setningen står
i.

I Geisslers tolkning står den tenkte relativsetningen ("som er avsatt til dette formålet") som
underledd til det direkte objektet "budget".

I originalen lyder det R. "har ikke midler avsatt for dette formålet." Så jeg husket det litt feil
da jeg spurte. Det handler om en avis som ikke skal selv ha tilbud en varsler et større pengebeløp
for å komme med ytterligere informasjoner i en varslersak mot en politiker som hadde forgrepet seg
på en mindreårig ungdom, men bare formidlet det tilbudet.

Det må hete enten "R har ikke avsatt midler til dette formålet" eller "R har ikke midler som er
avsatt til dette formålet." Man kan forstå hva avisa mener, men formuleringen er ikke korrekt
språk. Dessuten heter det "midler til noe", ikke "midler for noe." Haushaltsplan eller Budget
staves husholdningsplan eller budsjett på norsk.

Det kan virke som om journalisten er påvirka av engelsk ordstilling, ".. midler avsatt... ".

Mange takk dere to! Det var artig.

Da hadde faktisk jeg selv ubevisst rettet på den gale setningen
ved å bytte ut "for" med "til". Og ordstillingen som jeg grublet over viser seg også å være feil! Så
man kunne nesten trodd at norsken min var bedre enn norsken til skribenten som må betegnes
som fullblodsredaktør i en større alternativ avis. Samme det. I hvert fall er ordstillingen feil.
Kanskje jeg burde overveiet å avslutte mitt prosjekt om å "avruste" norsken min?
Jeg har fått komplimenter for norsken fra flere nordmenn som blant annet påsto at den var på samme
takhøyde som mange alminnelige nordmenns.

Det er jo sikkert ikke sant. Men det spørs jo om ikke jeg nå har kommet over en terskel der
ytterligere forbedringer er så å si umulige?

Kanskje det hjalp litt til at jeg skrev flere tusen innlegg i noen norske fora i løpet av noen få
måneder? Herunder mange lange.

Ikke det at noen rettet på dem men man blir liksom tvunget til å løse språklige spørsmål i et eneste
kjør. Leser man gjennom de gamle innleggene litt senere kommer man ofte selv på hva som var gale og
hvordan det ville blitt bedre norsk. Hjernen virker å bearbeide språklige spørsmål selv i den tid
det ikke bevisst blir fordert. Å rette selv på feil på en måte. Akkurat som den omdannet "avsatt
for" til "avsatt til" skjønt om noen spurte meg direkte hva som var riktig så kunne jeg ikke besvart
det.

Mange takk til forumet, især Mestermann, Geissler og Tutankoopa, men også til de mange, mange andre
anonyme som hjalp til.

Dette er ikke et språklig spørsmål.

"Harry" er et morsomt adjektiv. Det er betegnelse på noe uelegant, smakløst, mindreverdig, vulgært. Det begynte som et
substantiv i Oslo på 1950-tallet, og betegnet nok da en udannet, ung mann av folket, gjerne fra Østkanten. Det skyldtes nok at
visse navn nesten utelukkende ble brukt i deler av de "nedre" samfunnsklasser, som f.eks. Harry, Doris, Lorang, Charles, Roy,
Desiré, Jeanette m.fl. Slike navn ble gjerne regnet som overpretensiøse eller malplasserte.

"...slike Harry- og Lorang-typer" skriver Dagbladet i 1952. Siden er substantivet blitt et adjektiv: En harry type, et harry
interiør, sydenreiser er harry, et harry parti osv. Og siden inngår det som del av nye adjektiver, som småharry, urharry,
blodharry, sylharry, og nye substantiver som harryhandel, harrytass, harryfaktor.

Når det gjelder adjektivet, så kan det ikke sies å være et egentlig lånord, siden det er oppstått i Norge. Men selve ordet Harry
har vi fra engelsk, og derfor faller det inn under mønsteret til lånte adjektiver fra engelsk, som corny, spooky, crazy. De regnes
for ubøyelige i kjønn og tall. Det betyr ikke at det ikke en sjelden ganger forekommer, spesielt muntlig, men skriftlig ser
"harrye" og "crazye" ikke bra ut. Skriftbildet støter mot noen uttaleprinsipper i norsk (og er dessuten ubøyelige i kjønn og tall
også på engelsk). I komparativ og superlativ forekommer det nok stundom: "harryere, harryest(e)", men "mer harry" eller
"mest harry" er nok bedre og mer korrekt, på linje med "mer crazy, mest crazy".

Eksempelsetningen er dessuten hentet fra en replikk i boken. Romanreplikker bør som kjent virke troverdig muntlige, og det er
nok derfor forfatteren har brukt "harryeste" i replikken. "Harryeste" er noe en person kan tenkes å si, men ikke skrive. Men i en
replikk kan en forfatter skrive det.

Mange takk for forklaringen. Da er det bare sånn det er.

Men jeg innrømmer at uttrykk som de "mest harry kvinnene" også krenker språkfølelsen min. Her
mangler det for min del rent følelsesmessig bare en "e" på en måte...

Det er jo ofte forskjell på den muntlige og skriftlige språkfølelsen.

Kollisjonen her oppstår nok fordi vi har en rekke adjektiv på -ig som bøyes i tall, som karrig, karrige. De fleste vil uttale dette
med stum g, altså som "karri, karrie". Den norske uttalen av ord som harry og crazy ligner; de fleste sier nok noe i nærheten
av "harri" og "kræisi". Altså er det ikke så rart at den muntlige språkfølelsen tilsier at man også kan si "harrie", på linje med
"karrie". Men det kan man altså ikke. Eller rettere sagt: Man kan selvsagt si hva man vil, men man kan ikke skrive hva man vil.
Iallfall ikke hvis man vil skrive noenlunde etter reglene.

Ellers er prinsippet også mer generelt: Adjektiver på som ender på trykklett vokal, er ubøyelige, som stille, øde, moderne,
prima.

Ellers er også enkelte adjektiver som ender på trykktung vokal ubøyelige, som sta, sky, distré, bra.

Man kan altså heller ikke skrive de stae kvinnene, eller de brae barna. Men i enkelte dialekter forekommer f.eks. "brae".

Hjertelige takk! Det er helt rett. Jeg ville faktisk også følt meg fristet til å si "blåe", "feile",
"brae", "råe", "gråe". Så her er nok språkfølelsen min ødelagt.
Kan man si at alle enstavete adjektiver som ender på en vokal ikke blir bøyet? Men det blir vel
feil, siden det blir leie og greie i flertall. Men det er kanskje bare ord med "ei" som danner
unntak her?

Jeg tenker også på ord som "ru" som også i flertall lyder "ru". Og selv substantiver som "ry" blir
til "flere ry" og ikke "flere ryer". Selv om det er skyer og de ryene.

Blå, feil, bra, rå, ru og grå tilhører gruppen av adjektiv med trykktung vokalendelse som ikke skal bøyes. Feil bøyes heller ikke.

Adjektiver med trykklett endelse bøyes ikke.

En rekke adjektiver med én stavelse blir bøyd, som gal, fin, god, lei, grei osv.

Slu, ly, gra, skrå... Kommer til stadig på flere enstavete adjektiver med vokal på slutten som ikke
bøyes. Så det virker nesten som om det var vanligere å ikke bøye disse enn å gjøre det.

Unnskyld, så ikke at du hadde svart allerede. Av de eksemplene adjektiver med en stavelse som bøyes
i ditt siste innlegg har med unntak av grei og lei alle en konsonant på enden. Kan man derfor våge å
påstå at enstavete adjektiver som ender på en vokal ikke blir bøyet i flertall - unntagen ord med
"ei"?

Ser akkurat i ordboken uib at det også finnes "rue", "slue", "grae", "skråe", "blåe".

Det virker mye naturligere med "e" på enden. "De slu tyvene bruker minst mulige vold" -? Med "slue"
liker jeg setningen mye bedre.

Hvis du liker "de slue tyvene", liker du sikkert også "et slutt svar".

Ordboken UiB er deskriptiv og ikke normativ. Den registrerer alle former som dukker opp, uten å differensiere på noen måte.
Den er et vitenskapelig prosjekt. Derfor kan den ikke brukes som ordbok for den som skal skrive norsk riktig. Man kan ikke
skrive "slue tyver" eller "et slutt barn". At former som "slue" forekommer, er hevet over tvil. Men det blir ikke riktigere av den
grunn.

Man kan skrive en blå himmel, et blått hus – men ikke blåe hus.
Man kan skrive en ru overflate – men ikke et rutt gulv eller rue gulv (for ikke å snakke om "rue gulver")

Mange takk for svaret, Mestermann.

Men hvorfor angir ordboken UIB da disse formene? Selvsagt ikke "slutt" eller "rutt", men altså
"slue" og "rue"?

1. 8:34 har et meget godt poeng med sitt innspill at det også måtte blir til "slutt" eller "slut" om slu også kunne bøyes fullstendig regelmessig.

Men det strider meg ikke imot med "et slu svar", mens det gjør det med "det slu svaret" og "de slu
svarene". Her ville jeg alltid sagt "det slue svaret" og "de slue svarene". Er det altså definitivt
feil? Trass i at det står i ordboken?

Uansett må man vel konkludere med at det er i hvert fall noe uregelmessig ved mange eller kanskje
de fleste adjektiver med en stavelse som ender på en vokal.

For de fleste som skal lære seg norsk blir det vel enklest å anse disse ordene som ubøyelige. For de
andre som allerede kan litt norsk kunne det kanskje vært en mulighet å innprente seg at disse ordene
bare ikke bøyes i nøytrymsformen men ellers er helt regelmessige.

Også herav finnes det unntak som for eksempel "grei" eller "lei" som bøyes fullstendig regelmessig.
Eller "stø" der det faktisk heter støtt i nøytrymsformen mens det både angis "støe" og "stø" for
bestemt form flertall og bestemt form mannlig entall.

Kanskje man alternativt også bare må lære bøyningen av disse ordene utenat. Har noen en oversikt av
dem?

Fri er et moteksempel. Det bøyes helt regulært. Så man må nok lære seg den rette bøyingen ord for ord.

En gang til:

Merk at ingen adjektiver som ender på trykklett vokal, skal bøyes.

Mange adjektiver som ender på trykktung vokal, bøyes heller ikke, men her finnes det unntak.

Man kan ikke skrive "de slue svarene". Grunnen til at ordboken UiB ikke er brukelig, er fordi den ikke er normativ. Den er bare
en katalog over alle former de har registrert.

UiB er ubrukelig. Godt vi har fått NAOB. Når det gjelder ubøyelige adjektiver så finnes det ingen bedre regel enn den
spørreren nå har fått oppgitt flere ganger.

Ordboken UiB angir slett ikke slue og rue. Du blir sendt direkte til slu og ru hvis du søker på de feilaktige formene.

jo, de står i deklinasjonstabellen som du får opp når du trykker på "adj."

Nei. De står i parentes. Det betyr at de ikke er norm.

du trenger
a) en brille. Bare gjør som 18:09 skriver. Gjør det her:
https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=slu&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=...
b) en bedre forståelse av hvordan UiB (dokpro) fungerer.
At slue står i parentes, betyr bare at det er en bøyd form. Prøv det samme med "fine". Det står i
parentes, men er helt sikkert "norm".
https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=fine&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk...

Hvilke parentes???

https://screenshots.firefox.com/d3yC39TpCgF1enBQ/ordbok.uib.no

Mange takk, Mestermann for den ytterligere forklaringen.

Jeg har en del vansker med å skille trykklett og trykktung betoning. Men egentlig gjør det vel ikke
så mye siden begge arter for det meste ikke skal bøyes. Jeg har nå sendt inn en klage der jeg klager
over at det står feil i ordboken.... Dette går jo bare ikke! Står det i en ordbok skal det vel også
være rett...

Kom over det nå: "Det framstående ekteparet fra Miljøpartiet De Grønne ble fotografert denne påsken
under en harrytur til Nordby Shoppingsenter i Sverige."
Her er det tydeligvis snakk ikke om tur som ordinære folk legger ut på, men en slags sparetur over
grensen.

Det er mange helt ordinære folk på Østlandet som legger ut på harrytur til Nordby Shoppingsenter.
Det er et begrep for handleturer der man kjører til kjøpesenterene rett over grensen og fyller bilen
med billige svenske dagligvarer, godteri og alkohol.

Trykket "sendt" litt for raskt, poenget mitt var ja, det er et begrep for en spasertur, men det er
en helt dagligdags begrep for akkurat disse spareturene over grensen til Sverige.

Forstår. Mange takk og god påske!

Begge deler går an noen ganger, andre ganger må man velge "ved". Jeg kjenner ikke noen spesifikk regel, bare konvensjon. I
det tilfellet du spør om, kan man nok bruke begge deler. Jeg ville brukt "ved".

Bruker du verbet "gjøre", må du bruke ved.

Tusen takk!

Knall i padden er bergensdialekt og betyr at det er liv og røre, kjempegreier, moro, kult.

Mange takk!

Forklaringen er at "rungende" betyr at noe har kraftig lyd eller klang: En rungende kirkeklokke, en rungende dampskipsfløyte.
Rungende har også betydningen klar, kraftfull, med ettertrykk, emfase: en rungende latter, rungende applaus, et rungende
hurra, et rungende ja og et rungende nei.

A spør: Er det et nei? (= vil det si at du sier nei?)
B svarer: Har du hørt om rungende (= har du hørt uttrykket et rungende nei noen gang? = svaret er ettertrykkelig nei).

Mange takk! Da har jeg forstått det. Det ante meg at det var noen sånt, men jeg har aldri før hørt
det :-(.

Og de som leser ditt spørsmål, hadde forstått det lettere om du hadde utelatt det andre "Er det et nei?"

Det har du helt rett i! Det skjedde ved en inkurie!

In den Gebirgsregionen gibt es Skiwanderwege, die von Hütte zu Hütte führen und die nicht gespurt
sind. Ihr Verlauf wird durch "kvister" (Reisig) markiert. Der norwegische Touristenverein
veröffentlicht entsprechende Loipenkarten bzw. "kvistekart":
https://www.dntoslo.no/artikler/nyheter/7137-kvistekartetvintermerking-2019/

Ah ok!

Auf dem dazugehörigen Foto steckten neben den Läufen tatsächlich Reisigzweige.

Danke für deien Erklärung 13:19

kvista ist part. perf. von kviste (mit kvist versehen)

Danke 13:52