Direkt zum Seiteninhalt springen

Hvor mange måter å skarre eller rulle "r" på?
Når folk skal lære seg norsk som fremmedspråk blir de som oftest konfrontert med de to klassiske
varianter av å uttale r på: rulle og skarre "r". I hvert fall vi sørtyskere er jo mer vant med å
skarre r'en trass i at den bayrske r ofte på tysk blir betegnet som rullende "r".
Men samme hvordan man nå betegner det for så synes jeg at det finnes ikke to med minst fire måter å
uttale r på. For på Østlandet virker det for meg som om folk uttalte "r" snarere som "j".
Når folk skal si noe som eksempelvis "Rart" så høres det rærmere ut som jahjt. Ikke helt j altså men
langt fra et ekte kraftig rullende r med en tungespisse som vibrerer mot tanngården.
I like måte synes jeg at mange på Vestlandet ikke fremkaller r'en ved å hjelp av å vibrere den bakre
delen av tungen mot gommen, men ved å si noe som ligner "ch".
Så for meg virker det om det i det minste finnes fire varianter å uttale "r" på. Som alle på sin
måte er kule og stilige. Og så finnes det antakelig mange nyanser i mellom. Som for eksempel i
Hardamålet der jeg ikke vet hvordan man skal tolke "r"en.

09.04.19 07:35, Mestermann no
I den norske dialektfloraen er det mange måter å uttale r på. Vi skiller jo vanligvis som hovedsak mellom skarre-r og rulle-r,
men det er flere måter å skarre og rulle på. En sørllending og en bergenser skarrer i prinsippet på samme måte, nemlig ved å
løfte den bakre delen av tungen mot ganen, men det er nyanseforskjeller. Sørlendingens skarre-r vil ofte være mer aksentuert.
Skarre-r på Sunnmøre oppstår på annen måte, nemlig når tungen løftes opp like bak fortennene, men uten å berøre disse.

Rulle-r på f.eks. Østlandet lages ved å løfte tungen opp bak fortennene og vibrere og så berøre dette området én gang. I
andre dialekter ruller man flere ganger.

Det hender også at østlendinger skarrer - enten fordi de aldri lærte å rulle på r-en da de var barn, eller fordi dette er en slags
familiedialekt. I gamle dager var det nemlig vanlig at østlendinger fra såkalt finere familier, skarret. I endel familier har dette
holdt seg. I gamle dager ble uttalen ofte fremelsket ved at barna fikk barnepiker fra Sørlandet, slik at de skulle lære å skarre
av henne. Dette skulle så komme barna til nytte når de skulle lære fransk osv. Denne skarre-r-en på vestkanten i Oslo var og
er svært eiendommelig, og ligner ikke egentlig spesielt på sørlandsk (eller fransk) skarre-r. Oftest virker den mer nesten som et
fravær av lyden r i det hele tatt, eller et svakt og kort støt med bakre del av tungen mot ganen.

I en særstilling kommer så r-en i østlandsk "barn" og "Karl", og den nesten amerikansk-klingende r-en i dialektene på
Vesterålen.

I alt skal det på norsk være 22 forskjellige måter å uttale r på, uten at jeg kan si at har tellet for å kontrollere. Det som er viktig
å merke seg, er at ingen av disse formene er mer eller mindre feilaktige eller korrekte, bortsett fra at lydene j eller th for r i alle
strøk regnes som talefeil. Et barn som begynner på skolen og sier "bjoj" eller "bthoth" for "bror", får spesialundervisning for å
lære en akseptabel r. Men ellers, med unntak for noen spesielle lyder og særlig for tonemene, har vi ikke normert uttale av
norsk, eller det vil si: Den normerte uttalen er svært liberal. Det er skriftspråkene som er normert. En korrekt bokmålssetning
eller nynorsksetning vil altså uttales forskjellig, alt etter hvor i landet den som uttaler den kommer fra, og samtidig være
korrekt.

Setningen "vil du være med og spille fotball?" kan på bokmål bare skrives slik. På nynorsk blir det "vil du være med og spele
fotball?". Hvis man vil skrive, snakke eller lese høyt normert, bruker man bare de formene som er brukt i skriftspråket, men
selve uttalen, altså språkmelodi og uttale av de enkelte lydene, er ikke normert og vil variere.

I realiteten vil jo folk oftest bruke sin dialekt når de snakker, slik at den ovennevnte setningen f.eks. i Oslo øst muntlig lyder
"virrru værra me' å spelle foppall?" og i Lofoten "vi du væmé å spell fótball?" Her er variasjonene uendelige. Ofte kommer
spesielle dialektord og -vendiger inn, som f.eks. "håkken" (som på Solør betyr "hvilken") eller "knappe seg" (som i Surnadal
betyr "skynde seg"). I forumet påpeker vi når et ord er typisk dialektalt og faller utenfor det vanlige ordtilfanget på bokmål eller
nynorsk. Dette er fordi forumet er et skriftlig forum, så vi må begrense oss til hva som er riktig på de to norske skriftspråkene.

09.04.19 12:20
Sunnmøringen i huset påstår at at det ikke er skarre-r, men rulle-r på Sunnmøre. Skarre-r er kanskje
kommet til i senere tid der? Forøvrig er «vere» ved en inkurie blitt til «være». Nynorsk: «vil du
vere med og spele fotball?» .

09.04.19 13:01, Mestermann no
Mange sunnmøringer vil nok hevde det, og den kan unektelig høres slik ut, men den klassifiseres såvidt jeg vet som en skarre-
r fordi tungen ikke berører området bak fortennene på samme måte og sted som ved f.eks. den rulle-r-en man kjenner på
Østlandet. Den sunnmørske r-en sitter lenger bak.

09.04.19 15:05
Skarre-r'en tok til i Paris, spredte seg til Köln og Berlin og derfra til København og Bergen. I
Ålesund har folk allerede retroflekser, og derfor vil Sunnmøre forbli et område uten skarring.
Det hevder Arne Torp i en artikkel.

https://www.apollon.uio.no/artikler/2005/lyder-skarring.html

09.04.19 17:41, Mestermann no
Jeg trekker tilbake det jeg skrev om sunnmørs-r-en som en skarre-r. Jeg må ha basert meg på en gammel klassifisering som
jeg husket fra studiene. Uansett: Poenget var i grunnen bare at r-en på Sunnmøre ikke er den samme som r-en på Østlandet.

10.04.19 03:34
Jøss! Over tjue ulike arter å uttale "r" på. Og jeg som var stolt av å ha "oppdaget" at det måtte
være flere enn blot skarre- og rulle-r. Og som var stolt av å i mellomtiden tilmed kunne herme etter
den østlandske "r" en. Og å i praksis ha forstått det med å vibrirere tungen til foretennene og til
ganen.
Og så er det omtrent 20 ytterligere arter "r" til! Med tanke på uttalemåtene på alle andre
bokstavene er det ikke rart at hver dialekt blir enestående som et fingeravtrykk. Når man tenker seg
at hver bokstav kan uttales på lignende mange varianter blir det 26 bokstaver høyet opp i 20 - et
vannvittig høyt tall med nesten 30 siffre. Noe med en milliard milliard milliarder varianter.
Mange takk for det utførlige og interessante innlegget.

10.04.19 17:31
Ta det med ro! Det finnes ikke flere dialekter enn innbyggere i Norge. (Pluss én i utlandet)

10.04.19 18:39
;-) Nei, det er jeg jo klar over. Men jeg tenkte ikke bare på norsk da, men sånn generelt over
spørsmålet hvor mange teoretiske varianter å uttale språk det er i det hele tatt. Og det sikkert
enda en del flere. Så uttalen må nærmere ligne DNS enn et fingeravtrykk - så særegen er det vel.
Det er noe tyskere med sitt normert tysk sjeldent tenker over. Det er nesten litt synd at vi i
Tyskland ødelegger denne mangfold og individualitet med normeringen av tysk uttale.
Likte forresten den kraftig dialektale uttalen av "Arne Rettedal" i Lykkeland - antakelig
stavangersk.