Finn-Erik Vinje (bekannter Sprachler, Professor em.) schrieb einen Leserbrief in Aftenposten:
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/dd295q/Kort-sagt_-sondag-8-juli
(der Link funktioniert ev. nur für Abonnenten)
Vinje zitiert und kritisiert den Literaturkritiker Økland. Dieser Kritiker schreibt:
… bruker «en uheldig referatform som ofte drar med seg et malplassert «at» («Jeg sa at i Norge hadde vi veldig lave drapstall», «Hun sa at hun holdt ikke ut å ikke vite hvor Ida var»).»
Jeg (= Vinje) tar meg for pannen og glaner i veggen: Hva i huleste mener Økland? Og hvis «at» i de to eksemplene er malplassert, hvor skulle ordet ellers havnet?
Damit hat er wohl recht. Bemerkenswert finde ich es allerdings, dass er nichts zur Wortstellung in diesen at-Sätzen sagt.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/dd295q/Kort-sagt_-sondag-8-juli
(der Link funktioniert ev. nur für Abonnenten)
Vinje zitiert und kritisiert den Literaturkritiker Økland. Dieser Kritiker schreibt:
… bruker «en uheldig referatform som ofte drar med seg et malplassert «at» («Jeg sa at i Norge hadde vi veldig lave drapstall», «Hun sa at hun holdt ikke ut å ikke vite hvor Ida var»).»
Jeg (= Vinje) tar meg for pannen og glaner i veggen: Hva i huleste mener Økland? Og hvis «at» i de to eksemplene er malplassert, hvor skulle ordet ellers havnet?
Damit hat er wohl recht. Bemerkenswert finde ich es allerdings, dass er nichts zur Wortstellung in diesen at-Sätzen sagt.
09.07.18 02:19, Mestermann 
Enig med deg. Og med Vinje. Og med Økland.
Setningene Økland siterer, har krøkkete eller formelt sett gal ordstilling. Den reflekterer nok en endring i muntlig
språkbruk som etter hvert sklir over i skriftspråket. Normalt sett skulle det stått omtrent noe sånt:
Jeg sa at vi hadde veldig lave drapstall i Norge/jeg sa at vi i Norge hadde veldig lave drapstall.
Hun sa at hun ikke holdt ut å ikke vite hvor Ida var.
Forfatteren bruker muligens en invertering av den riktige ordstillingen i setningene for å gjøre stilen mer muntlig.
Ikke vet jeg. Jeg har ikke lest boken. Men det som er sikkert er at uansett ordstilling i setningene, kommer man
ikke unna et "at" i noe tilfelle. Dette har Vinje selvsagt helt rett i.
Men jeg tror ikke han forstår hva Økland mener. Økland sikter ikke til feilaktig bruk av "at", men til at "at"-
setninger brukes i det hele tatt når utsagn gjengis.
En gammel regel for litterær, fortellende språkbruk, er at man ikke skal referere, men fortelle. Med andre ord det
som på engelsk kalles "show, don't tell". I Økland mener formodentlig at forfatteren har for mange setninger av
typen "jeg sa at...", "hun sa at...", i stedet for å gjengi utsagnene som replikker:
"A B C!" sa jeg.
"X Y Z," innvendte hun.
Øklands kritikk går altså på bruken av at-setninger som indirekte referat av utsagn, ikke på at-ets stilling eller
tilstedeværelse i setningene i seg selv.
Setningene Økland siterer, har krøkkete eller formelt sett gal ordstilling. Den reflekterer nok en endring i muntlig
språkbruk som etter hvert sklir over i skriftspråket. Normalt sett skulle det stått omtrent noe sånt:
Jeg sa at vi hadde veldig lave drapstall i Norge/jeg sa at vi i Norge hadde veldig lave drapstall.
Hun sa at hun ikke holdt ut å ikke vite hvor Ida var.
Forfatteren bruker muligens en invertering av den riktige ordstillingen i setningene for å gjøre stilen mer muntlig.
Ikke vet jeg. Jeg har ikke lest boken. Men det som er sikkert er at uansett ordstilling i setningene, kommer man
ikke unna et "at" i noe tilfelle. Dette har Vinje selvsagt helt rett i.
Men jeg tror ikke han forstår hva Økland mener. Økland sikter ikke til feilaktig bruk av "at", men til at "at"-
setninger brukes i det hele tatt når utsagn gjengis.
En gammel regel for litterær, fortellende språkbruk, er at man ikke skal referere, men fortelle. Med andre ord det
som på engelsk kalles "show, don't tell". I Økland mener formodentlig at forfatteren har for mange setninger av
typen "jeg sa at...", "hun sa at...", i stedet for å gjengi utsagnene som replikker:
"A B C!" sa jeg.
"X Y Z," innvendte hun.
Øklands kritikk går altså på bruken av at-setninger som indirekte referat av utsagn, ikke på at-ets stilling eller
tilstedeværelse i setningene i seg selv.