Bøying
Jeg har et sikkert veldig simpelt spørsmål om bøyingen av verbet. Egentlig litt pinlig å spørre.
Jeg har kommet over forskjellige måter å bøye verbet og nå har jeg begynt å være usikker på om hva som er rett.
Det heter jo for eksempel:
"Jeg syns..." Men så møter jeg da av og til også "Jeg synes". Likedan er det med å finne:
"Det fins..." ligger for såvidt på tungen min. Men så ser jeg at det ofte står skrevet:
"Det finnes..."
Hva er det som er egentlig rett?
Mange takk på forhånd.
Jeg har et sikkert veldig simpelt spørsmål om bøyingen av verbet. Egentlig litt pinlig å spørre.
Jeg har kommet over forskjellige måter å bøye verbet og nå har jeg begynt å være usikker på om hva som er rett.
Det heter jo for eksempel:
"Jeg syns..." Men så møter jeg da av og til også "Jeg synes". Likedan er det med å finne:
"Det fins..." ligger for såvidt på tungen min. Men så ser jeg at det ofte står skrevet:
"Det finnes..."
Hva er det som er egentlig rett?
Mange takk på forhånd.
01.01.17 20:56
Begge bøyningsformene (fins/finnes, syns/synes) er tillatt.
01.01.17 22:52
Mange takk. Jeg får da visst ta meg en titt i læreboken for å forstå det :-).
Det forsetter jo med "jeg syntest" og "jeg synest". Med det går for langt her.
Det forsetter jo med "jeg syntest" og "jeg synest". Med det går for langt her.
02.01.17 08:40
Men det er nynorsk og ikke bokmål.
Hvis du vil skille mellom f.eks. synes og syns, kan du bruke synes i infinitiv og syns i presens. De fleste sier vel syns i presens.
Hvis du vil skille mellom f.eks. synes og syns, kan du bruke synes i infinitiv og syns i presens. De fleste sier vel syns i presens.
02.01.17 08:59
Ok, mange takk. Da ser jeg litt klarere. Og vet hvor forvirringen kommer fra. Atter en gang.
Schönen Tag :-).
Schönen Tag :-).
03.01.17 07:58
De fleste sier hverken synes eller syns i presens. Det er noenlunde likt fordelt. Mange vil synes at "syns" og "fins"
høres svensk ut. Hvis man bruker synes som infinitiv, bør man også bruke det i presens.
høres svensk ut. Hvis man bruker synes som infinitiv, bør man også bruke det i presens.
03.01.17 10:50
Mange takk. Litt etter litt begynner tåken å lette. Synest er presens men nynorsk. Syntes er
bokmål imperfektum. Så gjenstår spørsmålet om den rette formen for presens bokmål. Både syns
og synes er tillatt. Soweit habe ich das verstanden. Was ich ursprünglich nicht kapiert
hatte, ist, dass es sich bei der Form natürlich um S-Passiv handelt. So ganz verstehe ich es
aber immer noch nicht.
Det er full forståelig for meg i en setning som "jeg synes aldri utendørs". Eller: "Han syns
til å ha tatt alt ifra ham.
Men bruken av syns jeg er mest vant med det er jo i betydningen av å mene - sånn
som for eksempel i setning som "hun syns livet er meningsløst".
Hvorfor brukes her i det hele tatt S-passiv? Så rart. For hverken har ordet "syns" i denne
setningen en passiv eller en refleksiv betydning - ?
Så er da og det at "å syne" synes bare til å eksistere i S- passiv bøying. "Jeg syner" finnes
vel ikke?
bokmål imperfektum. Så gjenstår spørsmålet om den rette formen for presens bokmål. Både syns
og synes er tillatt. Soweit habe ich das verstanden. Was ich ursprünglich nicht kapiert
hatte, ist, dass es sich bei der Form natürlich um S-Passiv handelt. So ganz verstehe ich es
aber immer noch nicht.
Det er full forståelig for meg i en setning som "jeg synes aldri utendørs". Eller: "Han syns
til å ha tatt alt ifra ham.
Men bruken av syns jeg er mest vant med det er jo i betydningen av å mene - sånn
som for eksempel i setning som "hun syns livet er meningsløst".
Hvorfor brukes her i det hele tatt S-passiv? Så rart. For hverken har ordet "syns" i denne
setningen en passiv eller en refleksiv betydning - ?
Så er da og det at "å syne" synes bare til å eksistere i S- passiv bøying. "Jeg syner" finnes
vel ikke?
03.01.17 10:54
Hvis man bruker synes som infinitiv
Man må bruke synes/finnes som infinitiv, bare disse formene er det. Resten er din synsing.
Se også her:
http://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/boyning-av-a-synes/
Man må bruke synes/finnes som infinitiv, bare disse formene er det. Resten er din synsing.
Se også her:
http://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/boyning-av-a-synes/
03.01.17 18:25
Enda mer:
http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Praktisk-grammatikk/S-verb_bokmaal/
Utdrag:
Verb som har s-former i vanlig bruk i alle grammatiske tider, uttrykker ofte noe annet enn passiv, som oftest en spesiell måte noe skjer på: lykkes (overgang), ferdes (gjentagelse), slåss (gjensidighet), undres (refleksivitet).
http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Praktisk-grammatikk/S-verb_bokmaal/
Utdrag:
Verb som har s-former i vanlig bruk i alle grammatiske tider, uttrykker ofte noe annet enn passiv, som oftest en spesiell måte noe skjer på: lykkes (overgang), ferdes (gjentagelse), slåss (gjensidighet), undres (refleksivitet).
04.01.17 20:39
Hei 18:25,
atter engang mange takk. Dette ser ut til å være mye mere komplisert enn jeg hadde trodd til å begynne med.
Jeg føler at jeg enda ikke har forstått det helt. Det krever visst en fordypelse i emnet som jeg for tiden ikke har kraft til.
Men jeg har forstått at visse verb i s-passiv ansees å være et verb sui generis - ikke bare en helt vanlig s-passiv av "grunnformen".
På en måte altså ansees som noe som i tysk ikke finnes - men i andre språk som latin:
Et verb som har mistet sin passive betydning til tross av sin passive form og som bare blir brukt i aktiv mening.
På latin kalles det jo for et deponens. I motsetning til latin virker det for meg som om det i norsk alltid (?) eksisterte en vanlig aktiv form i tillegg til s-passiv-formen...
Det som er så overraskende for meg det er at jeg alltid har sett på s-passiven som enten ekte passiv- eller refleksiv-konstruksjon. "Han syns å ha blitt gal" var derfor for meg en helt regulært s-passiv-form som i: han fremstiller seg å være gal.
Er det slik at s-passiven regulært bare er ekte passiv? Og at alle refleksive former blir regnet for å være egne ord?
atter engang mange takk. Dette ser ut til å være mye mere komplisert enn jeg hadde trodd til å begynne med.
Jeg føler at jeg enda ikke har forstått det helt. Det krever visst en fordypelse i emnet som jeg for tiden ikke har kraft til.
Men jeg har forstått at visse verb i s-passiv ansees å være et verb sui generis - ikke bare en helt vanlig s-passiv av "grunnformen".
På en måte altså ansees som noe som i tysk ikke finnes - men i andre språk som latin:
Et verb som har mistet sin passive betydning til tross av sin passive form og som bare blir brukt i aktiv mening.
På latin kalles det jo for et deponens. I motsetning til latin virker det for meg som om det i norsk alltid (?) eksisterte en vanlig aktiv form i tillegg til s-passiv-formen...
Det som er så overraskende for meg det er at jeg alltid har sett på s-passiven som enten ekte passiv- eller refleksiv-konstruksjon. "Han syns å ha blitt gal" var derfor for meg en helt regulært s-passiv-form som i: han fremstiller seg å være gal.
Er det slik at s-passiven regulært bare er ekte passiv? Og at alle refleksive former blir regnet for å være egne ord?